Gæsteindlæg af Lillian Espetvedt
En liten, lykkelig jente satt spent å så ut vinduet i stuen.
Hun ønsket så hardt. Skulle det ikke komme snart?
Skulle det ikke komme i år heller?
Hva med alle kveldene hun hadde bedd en liten bønn under dyna, og gledet seg til dagen etter?
Hun forsto det virkelig ikke. Det var jo snart jul og alt.
Mammaen kom inn, klemte jenta si godt og sa at nå var det nok ikke lenge til. Helt sikkert.
Merkelig dette, tenkte hun. Hver dag hadde hun hørt dette, men det kom aldri noe fra himmelen.
Ikke et eneste snøkorn.
Og hun som bare hadde ønsket seg snø da hun skrev et lite brev til nissen og sendte det til Nordpolen.
Hun trodde da at det ikke var for mye å be om til jul.
Hun tuslet opp på rommet sitt, satte seg på sengen og ristet den lille snøkulen sin et par ganger.
Det dalte pen snø over den lille landsbyen inni der. Pent tenkte hun. Nydelig.
Kankskje hun bare skulle slutte å ønske.
Akuratt da hørte hun mammaen rope at hun måtte se ut vinduet.
Og riktig nok, der datt det, om ikke mange, men noen få snøkorn fra himmelen.
Jenta smilte.
Kanskje det er litt slik for alle? Kanskje vi ønsker oss ting som er veldig uforutsigbare?
Kanksje vi skulle finne glede i enkle ting, og verdsette dem mer?
Små ting. Som regn, stearinlys i mørket eller det smilet du fikk da den eldre damen paserte deg på handlesenteret tidligere.
Kanskje burde vi finne glede i ting man ikke kan kjøpe og betale for. Som en varm klem, noen gode ord eller en fin tur i skogen.
Jenta smilte og var lykkelig over snøen som dalte ned utenfor soveromsvinduet hennes.
Det var det viktigste.
Da kunne julen bare komme.
